Det er like godt å si det rett ut: hverken USA, Verdensbanken eller de andre internasjonale finansorganisasjoner har et reelt ønske om å fjerne fattigdommen i verden

I Norge får vi inntrykk av at sterke krefter arbeider for positiv endring i verden. I praksis er dette bare propaganda som er skapt for å forvirre.

Fortellingen om idealistiske internasjonale institusjoner er velkjent. Det samme er den amerikanske fremstillingen av USA som en velmenende supermakt.

Omfordeling til de rike

Slik verden fungerer i dag så får de rike landene stadig mer av ressursene. Handelsavtaler og andre faktorer gjør at stadig mer velstand blir omfordelt fra de fattige til de rike. Dette er det motsatte av det mange internasjonale organisasjoner hevder de har mål om å oppnå. Dette er et bevisst forsøk på å lure folk til og tro på usannheter. Publikum vil da ikke reagere på de kyniske metodene som blir benyttet for å ta fra u-landene sine muligheter.

Myten om USA

Amerikanerne har alltid fremstilt seg selv som den gode makten i verden. Samtidig skaper de fiendebilder av alle andre stater som de ser på som en trussel. Dermed klarer de å lure mange i vestlige land til å få et positivt inntrykk av USA. Mange tror at dette er en stat som ønsker å fjerne fattigdommen i verden. Sannheten er at de er mye mer opptatt av sin egen velstand. Det er bedre for USA å opprettholde gamle skillelinjer enn å tape noe økonomisk.

Gode institusjoner?

Verdensbanken, WTO, IMF og andre finansielle organisasjoner er bare skalkeskjul for å fremme agendaen til de rike. De forsøker å fremstå som gode hjelpere som er opptatt av å redusere fattigdommen. Dette er en del av propagandaen som gjør at befolkningen i vestlige land aksepterer hvordan den tredje verden blir utnyttet. Når man bidrar med økonomisk støtte så ser dette veldig bra ut på papiret. Det er samtidig en utmerket anledning til å få bort oppmerksomheten fra andre ting som skjer.

Handelsavtaler

Mange glemmer at de samme landene som får hjelp fra internasjonale organisasjoner, også blir tvunget til å være med på forskjellige handelsavtaler. Disse er ofte svært urettferdige for u-landene, og svært gunstige for vestlige land. EU har blant annet sikret seg avtaler med afrikanske land der de får fri tilgang til markedet mot at de åpner opp deler av sitt marked. Samtidig har ofte u-landene dårligere forutsetninger for å benytte seg av fordelene i en slik avtale. Derfor fører handelen ofte til at verdier bare blir overført fra fattige land til Vesten.

Hverken USA eller de internasjonale organisasjonene ønsker å utrydde fattigdommen. De tjener på at deler av verden består av svært fattige land. Dette er ikke noe de ønsker å endre. Den rike delen av verden ønsker å bli rikere på de fattige sin bekostning. Sånn har det vært gjennom hele historien, og slik er det fortsatt. Spørsmålet er hvor lenge verdens fattige er villige til å godta denne situasjonen, og om de i hele tatt har noen kampmidler som de kan bruke.