Bananrepublikk uten bananer? hva skiller egentlig utenrikspolitikken til Torbjørn Jagland og Jan Petersen? Hvilken ledestjerne har norsk utenrikspolitikk? Hva er vår misjon?

Norske politikere liker å bygge opp under bildet av at det er vesentlige forskjeller mellom de etablerte politiske partiene. Sjelden er påstanden mer feilaktig enn i utenrikspolitikken.

Torbjørn Jagland og Jan Petersen var utenriksministere fra to partier som er politiske hovedfiender i norsk politikk. Likevel er det ikke stor forskjell å spore i praktisk politikk.

Ikke styrt av norske interesser

Det er interessant å spørre selv hvordan de to største politiske partiene kan være samstemte i utenrikspolitikken. Dette er partier som hele tiden forsøker å fremstå som strake motsetninger. Likevel har utenrikspolitikken fra 1945 og frem til i dag vært preget av stor enighet. Dette gjelder ikke bare Arbeiderpartiet og Høyre, men heller alle partier på Stortinget. Så hvorfor er det slik? Hvorfor er det så liten forskjell på Petersen og Jagland? De fleste i den politiske eliten vil nok hevde at Norge har en misjon om en bedre verden. Dette er selvsagt ikke i samsvar med de virkelige motivene som utenrikspolitikken bygger på. Den er nemlig ikke styrt av godhet, eller norske interesser. På dette feltet er det internasjonale nettverk med stor makt som kontrollerer Norge og andre land.

Kapitalistene styrer

Det er finanskapitalen som legger grunnlaget for utenrikspolitikken til Norge. De store internasjonale bankene, og andre multinasjonale selskaper har mye å si. Det har også store nettverk med en lang historie for maktmisbruk. Derfor er det ikke rart at det er vanskelig å forstå seg på motivene bak den norske utenrikspolitikken. Vi blir styrt gjennom påvirkning som er utenfor vår kontroll. I denne sammenhengen blir både Petersen og Jagland små størrelser i et verdensomspennende spill.

En styrt bananrepublikk

Oljelandet Norge elsker å fremstå som moralens høyborg. Når vi gir store summer til vaksinasjonsprogram, og annen u-hjelp så er dette bare et ledd i en større plan. Dette er planen til eliten som styrer verden, og som spiller på vår naivitet. Det er hverken Arbeiderpartiet eller Høyre som legger premissene for dette. De store finansinstitusjonene har selvsagt egeninteresser innenfor de landene som Norge gir u-hjelp til. Når Norge finansierer tiltak i utlandet så er det de som sitter igjen med utbyttet. De har ingen interesse av å hjelpe verdens fattige, og de tar gjerne ut profitt selv om dette går på bekostning av de som sulter.

Globaliseringen er påskuddet

Disse maktmenneskene bruker konsepter som globalisering for å fremme sin agenda. De får oss til å tro at mer avhengighet mellom landene er bra for oss. Derfor har både AP og Høyre samme naive innstilling til både EU, og andre internasjonale organisasjoner. Alle de etablerte partiene går rett i fellen, og lar seg påvirke av storkapitalen og kyniske maktmennesker som ingen vet navnet på.

Norsk utenrikspolitikk trenger en ny retning. Det er på tide å løsrive seg fra grepet til de store bankene, og hemmelige internasjonale nettverk. Den norske debatten blir dessverre trenert av mennesker med skjulte interesser. Norge må snart innse hva slags uetiske prosjekter vi er med på å støtte.